Buttercup

At jeg er over gjennomsnittet glad i smør, legger jeg ikke skjul på. Som barn var jeg overlykkelig hvis jeg fikk spise rett av smørpakka med skje. På heimkunnskapen i 6. klasse, fikk jeg lov til å spise (les drikke) det smeltede smøret som var til overs. Og på ungdomsskolen, da venninner begynte å telle kalorier, skjønte jeg ikke oppstyret.

Jeg er oppvokst med Bremykt, men har i den senere tid, (da ordet kalori fikk betydning), konvertert til Vita hjertegod. For det er selvfølgelig ikke et alternativ å kutte ned på mengden.

Jeg har alltid smør på brødskiva, men ikke hvis jeg har nugatti eller leverpostei på. Da har smøret en lei tendens til å blande seg med pålegget, og det liker jeg ikke. Jeg har masse smør i spaghetti, og på pasta. Stekte pølser blir nesten kokt i alt smøret i panna...

Og spør du meg hva som er favorittpålegget? Svaret er smør. Osten og tomaten er der mest for syns skyld. For å slippe de anklagende blikkene i matpausen, som sier: "Stakkar, hun har ikke råd til pålegg".

Over til bildet på høyre side:
-Ja, jeg er redd for å gå tom for smør.
-Nei, det er ikke jeg som har kjøpt suragurk! (Det skal jeg ihvertfall ikke ha på meg!)