Blame it on the boogie....

Idét jeg sa ja til å låne bort Mac-laderen til Elise, skjønte jeg det. Det jeg hadde utsatt hele helga, og enda noen dagen før måtte skje... Det som er så kjedelig, at selv tv-titting uten strikketøy i henda, er mer spennende. Det som jeg hata mest som jentunge, og som mamma maste mest om. Det som irriterer vettet av meg når jeg ikke får gjort det, og som er så utrolig tiltak å sette igang med. Rydding.

Når man får besøk må man rydde. Det hadde ikke frøken Montaña gjort på en stund (vel vitende om at denne setningen tolkes som at jeg har svært få venner). I gangen stod fortsatt bagen fra Hemsedalturen, og snowboard+ utstyr var heller ikke ryddet bort. Rundt om kring i leiligheten lå det aviser og klær, og oppvaskmaskinen var ikke ryddet for rene tallerker. Til og med sofaen så rotete ut, fordi putene lå slengt i komfortable hauger.


Da jeg til slutt gikk løs på det siste hjørnet, begynte det å demre for meg. Den bestod nemlig av sko. To par med high heels, et par grå tøysko, og til sist et par ballerinas. Helt nye sko. Ah! Brikkene falt plutselig på plass. For i tillegg til et par splitter nye bikinier, et kostyme (!? -til karnevalet i Aalborg) og en hyggelig Hemsedaltur, var altså dette grunnen til at kontoen er skrapa. Beviset er ikke til å ta feil av, og det er ingen grunn til å bortforklare det.