mandag 31. januar 2011

Blame it on the boogie....

Idét jeg sa ja til å låne bort Mac-laderen til Elise, skjønte jeg det. Det jeg hadde utsatt hele helga, og enda noen dagen før måtte skje... Det som er så kjedelig, at selv tv-titting uten strikketøy i henda, er mer spennende. Det som jeg hata mest som jentunge, og som mamma maste mest om. Det som irriterer vettet av meg når jeg ikke får gjort det, og som er så utrolig tiltak å sette igang med. Rydding.

Når man får besøk må man rydde. Det hadde ikke frøken Montaña gjort på en stund (vel vitende om at denne setningen tolkes som at jeg har svært få venner). I gangen stod fortsatt bagen fra Hemsedalturen, og snowboard+ utstyr var heller ikke ryddet bort. Rundt om kring i leiligheten lå det aviser og klær, og oppvaskmaskinen var ikke ryddet for rene tallerker. Til og med sofaen så rotete ut, fordi putene lå slengt i komfortable hauger.


Da jeg til slutt gikk løs på det siste hjørnet, begynte det å demre for meg. Den bestod nemlig av sko. To par med high heels, et par grå tøysko, og til sist et par ballerinas. Helt nye sko. Ah! Brikkene falt plutselig på plass. For i tillegg til et par splitter nye bikinier, et kostyme (!? -til karnevalet i Aalborg) og en hyggelig Hemsedaltur, var altså dette grunnen til at kontoen er skrapa. Beviset er ikke til å ta feil av, og det er ingen grunn til å bortforklare det.

lørdag 29. januar 2011

Mr Prime and me...

Bestevenninna mi er en dyktig fotograf. Stem på linken under for å hjelpe henne til finalen. Thanx!
http://www.noroff.no/konkurranser/vinn-tur-til-new-york-canon-5d?view=entry&id=2&entryID=481

torsdag 27. januar 2011

Buttercup

At jeg er over gjennomsnittet glad i smør, legger jeg ikke skjul på. Som barn var jeg overlykkelig hvis jeg fikk spise rett av smørpakka med skje. På heimkunnskapen i 6. klasse, fikk jeg lov til å spise (les drikke) det smeltede smøret som var til overs. Og på ungdomsskolen, da venninner begynte å telle kalorier, skjønte jeg ikke oppstyret.

Jeg er oppvokst med Bremykt, men har i den senere tid, (da ordet kalori fikk betydning), konvertert til Vita hjertegod. For det er selvfølgelig ikke et alternativ å kutte ned på mengden.

Jeg har alltid smør på brødskiva, men ikke hvis jeg har nugatti eller leverpostei på. Da har smøret en lei tendens til å blande seg med pålegget, og det liker jeg ikke. Jeg har masse smør i spaghetti, og på pasta. Stekte pølser blir nesten kokt i alt smøret i panna...

Og spør du meg hva som er favorittpålegget? Svaret er smør. Osten og tomaten er der mest for syns skyld. For å slippe de anklagende blikkene i matpausen, som sier: "Stakkar, hun har ikke råd til pålegg".


Over til bildet på høyre side:
-Ja, jeg er redd for å gå tom for smør.
-Nei, det er ikke jeg som har kjøpt suragurk! (Det skal jeg ihvertfall ikke ha på meg!)

onsdag 26. januar 2011

Lue pics..

Ikke rart jeg smiler, når noen tror at Hermanita bor her sammen med meg! :) Det hadde nok vært hyggelig! Men Hanna er i Bø, har planer om å besøke henne snart!
Også over til noe ganske aktuelt, nå som det er kaldere enn 10 minus... Brrrrr... Klassikere og not so classics... :P



                               

tirsdag 18. januar 2011

Født med ski på beina?

Det finnes en svært kjent påstand, en beskrivelse av oss nordmenn, slik vi ser på oss selv. Andre nasjoner synes kanskje det høres litt rart ut, men folk fra Norge ankom ikke kloden i Adams eller Evas drakt. De syntes, ved første øyekast, å være splitter nakne... -men ved nærmere øyensyn kunne man såvisst se et par ski på føttene. Rottefellabindinger er vanligst, og i dem; et par skisko med tjukke raggsokker inni. Kan du tenke deg noe mer norsk? En liten rakker, rød og skrukkete, som enda ikke har rukket å åpne øynene... Han mangler bare topplue og niste, så kan han legge i vei...  -også staver da, han mangler staver også.  Kan jo skjønne at det ville vært litt problematisk hvis de nyfødte skulle vært utstyrt med staver. Det sier seg jo sjæl; det hadde ikke gått.

Idyll...?
Ski har visst mye å si for vår nasjons identitet. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler meg norsk. Til en viss grad. Men jeg må også ærlig innrømme at jeg ikke har ski og at jeg ikke kan huske sist gang jeg gikk på ski. -Eller, når jeg tenker meg om... så husker jeg faktisk sist jeg gikk på ski. Jeg hadde akkurat truffet en kar, og vi skulle på hyttetur. Det endte med at jeg pinte meg igjennom mer enn TO mil på ski. I motvindt hele veien hjem. Daten lå hele tiden et hakk foran meg og du verden så hyggelig vi hadde det... Dette gjorde jeg kun for å imponere. Og selv om jeg satt igjen med en knallgod følelse fordi jeg faktisk hadde imponert, og fordi jeg hadde brukt kroppen, er det ikke noe jeg anbefaler andre... Nå skal det også nevnes at det ble ikke så mange fler dater på den fronten, og jeg tør påstå at noe av grunnen til dette, var mangelen på felles interesser.

Jeg mener det er et meget dristig utsagn, at disse treplankene liksom er en del av oss nordmenn. Og dette mener jeg tross mine røtter som bare er et steinkast unna "skisportens vugge". Meeen telemarking eller ei, en racer på bortoverski er jeg ikke. Mulig jeg bare er redd for at beina skal fyke hver sin vei i nedoverbakkene, og at jeg ikke liker å gå fiskebein i oppoverbakkene. Eller kanskje det har noe med min kropps termostat å gjøre. Jeg tror ikke den fungerer helt som den skal. Det verste jeg vet er å fryse. Jeg kler meg derfor godt. Men etter en kort stund er det plutselig altfor varmt! Hva skal man ha på seg for at det skal være akkurat passe hele tiden? Og hvorfor er det ikke pulker for voksne? Da hadde jeg lett blitt med på skitur. -ca tre meter bak den som drar pulken.

Nei, gi meg heller et brett! Et snøbrett. For jeg liker virkelig å være ute i all den deilige snøen som er på fjellet (ja, det er nemlig på fjellet snøen skal være).  Jeg tar ingen fancy tricks eller vågale hopp. Men jeg nyter pudder, sol, frisk luft, god stemning og sosialt samvær i bakken. Med brett på beina. Ikke altfor ofte, man skal ikke overdrive heller. Men akkurat nå gleder jeg meg som en unge til helga. Da blir det hyttetur med jentene, snø, brett, øl og afterski. Hm, kanskje det er derfor jeg ikke er så fan av langrenn? Skituren avsluttes sjelden med afterski. Snowboard derimot... Hm.
Idyll...!

Født med ski på beina? -ikke denne frøkna.

søndag 16. januar 2011

Spillegalskap?


Jeg er dømmende og overfladisk. Det har jeg aldri nekta for, eller prøvd å skjule. Jeg vil likevel påstå at jeg har empati og at jeg er hyggelig. Ihvertfall mot de fleste. Men jeg setter folk i bås. Og de fleste mennesker passer inn i én eller fler av båsene. Dette innlegget er dedikert folk som er avhengige av noe.... Folk som lar dagene styres av nikotininntak, cola, rus eller spill... Spill, ja... Jeg kjenner folk i alle kategoriene, og jeg er stygt redd for at jeg er på god vei ned i en av mine egne båser...! 

Før jeg fortsette, vil jeg skyte inn litt info: Jeg har en bloggregel som jeg, i dette innlegget, kommer til å bryte. Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg egentlig bare skal skrive relativt korte innlegg. Alt er relativt. Here it comes:


Det er med skam jeg innrømmer at spill styrer mye av hverdagen min. Dette går heldigvis ikke utover jobb, økonomi eller relasjoner. Ikke enda ihvertfall. "Er det poker hun spiller?" tenker du kanskje? De fleste som kjenner meg, vet nemlig at nettopp pengespill har vært i livet mitt før, med min daværende samboer, som tjente litt på dette. Også tidligere har penger, eller rettere sagt mangelen på penger, kastet en skygge over tilværelsen.... Men nei, poker og pengespill er det ikke... Ikke ordentlige penger ihvertfall... 

Et tilfeldig valgt utsnitt fra min Cozy Cake Crib. Gjestene er selvfølgelig svært fornøyde.
Jeg har nylig blitt eier av fire restauranter og en café. Disse er selvfølgelig ikke registrert i Brønnøysund, men på min iPhone. Etter at jeg gikk til innkjøp av denne 'må ha'-telefonen, har jeg lasta ned et og annet spill. Ikke fordi jeg har for mye fritid, men rett og slett fordi folk har anbefalt meg morsomme spill. Akkurat som med Nokias klassiker 5110, som inneholdt det udødelige spillet Snake, har også iPhone godbiter å by på. 




I begynnelsen gikk det mye i Angry Birds. Et spill som mange er blitt 'hekta' på. Det dreier seg om å sprenge fugler... Ganske underholdende, men ble raskt lei... Deretter var det strategispillet Cut The Rope som fanget interessen. Her må man bruke taktikk for at frosken skal få i seg et sukkertøy. Fortsatt litt fun, men frustrerende når jeg ikke får full score. 
Og jeg nøyer meg ikke med 'nest best' score. 

Mega Jump er ganske gøy, men sliter med å komme meg over level 9... Da hjelper det ikke om dragen som hopper på mynter, er aldri så søt... 











Tilværelsen som eier av restauranter og en café er ikke bare kos. Man skal hele tiden sørge for at kundene er fornøyde. Mat må lages og rettene må selvfølgelig serveres før de blir skjemt. Her må man være taktisk, og for Guds skyld ikke sette i gang med å lage Beef Tacos rett før man skal køye. Dette tar nemlig 2 timer å lage. Så hvis man ikke er overivrig og setter vekkerklokka på, midt på natta, for å servere den ferdiglagde maten til sultne nattgjester.... 
-da blir maten skjemt og den må kastes... Derfor gjelder det å være smart. Penger skal tjenes, resturanter skal pyntes og nye levels skal mestres. Derfor lager jeg retter som tar fra 1 min -4 timer når jeg vet jeg har tid. Retter som tar 8-12 timer setter jeg på om kvelden, sånn at de er ferdige til jeg står opp. For telefonen er noe av det første jeg ser på, når jeg våkner... Ikke for å se om jeg har fått meldinger, men for å få en bekreftelse på at kundene er fornøyde og at ingen mat er ødelagt. Og slik er det: kundene nyter Cheese Ravioli og bidrar til at pengekassa vokser. På den måten kan jeg utvide restaurantene mine slik at jeg kan få enda fler fornøyde kunder. 

Her er det tydelig at noen ikke har gjort jobben sin. Bestselgeren er skjemt og kun god nok for fluene...
En annen viktig ting en er nødt til å huske på, når en spiller disse spillene, er at man ikke må bli for god. Ihvertfall ikke hvis man vil beholde husfreden. Det kan bli en nokså spent stemning hvis man ofte er best og har den høyeste high scoren. Først da har spillene tatt kontroll over livet og hverdagen. Det skal jeg ikke la skje...

torsdag 6. januar 2011

The opposite of fashion...

...er nok muligens dyre- eller miljø- vern i disse dager. Og det har jeg ikke tenkt til å skrive om! Er det noe jeg er lei av, er det alt snakket om global oppvarming, temperaturendringer og pels. At miljø og pelsoppdrett har noe med hverandre å gjøre, skal jeg ikke påstå, men i mitt hode havner de i hvertfall lett i samme kategori: Ting jeg ikke orker å bry meg om, rett og slett fordi alle andre (særlig media), bryr seg nok! Det er faktisk lov til å lage så lange titler man vil, når man kategoriserer...

Dette innlegget skal inneholde noe som er ganske langt unna forrige innlegg om fashion. -nemlig roboter. Ikke hvilke-som-helst roboter, men autobots.
Fra Transformers.


Lite girly... tenker du... (og ser for deg meg, med klærne for tre år siden: baggy pants, skate sko og hettegenser). Men selv om mye av garderoben er byttet ut med kjoler og heels, liker jeg Transformers. Kanskje fordi jeg er født på 80-tallet, da actionfigurene så dagens lys for første gang? Lite trolig, siden jeg først fikk sansen etter at jeg så filmen for noen år siden. Og nei, det var nok heller ikke den overdrevne amerikanske patriotismen som vekket interessen.

Med tårer i øynene satt jeg igjen med en følelse av savn. Ikke etter noe jeg hadde mistet eller noen jeg var glad i. Tro det eller ei: jeg ønsket meg en lastebil. En stor, sterk, rød og blå lastebil. En lastebil som heter Optimus Prime som kunne passe på meg for alle verdens farer. ♡






                                                    Transformers 3 kommer i juli 2011

lørdag 1. januar 2011

Dette er ikke en moteblogg...

For dere som leser bloggen min regelmessig, er det unødvendig å si det, men denne bloggen inneholder SVÆRT lite fashion.  Det er ikke fordi jeg ikke er opptatt av det, på ingen måte! Jeg er nokså glad i mote. Ikke på den måten at jeg kler meg i stygge designerklær, som ligger i en prisklasse langt over min plass i samfunnet... Ei eller at jeg tar på meg flagrete fjærplagg, som svever over catwalken i Amerika... Og tro det eller ei, men jeg saumfarer heller ikke nettsteder for å se hva som er "hot" eller "not".


Jeg tipper at jeg kanskje er litt under middels kjapp til å trykke nye moter til mitt bryst... Når jeg ser noe nytt innen klær, reagerer jeg som oftest med et grøss og tenker: "Gud! Hva i alle dager er det hun har tredd på seg?!?" Mens jeg vet innerst inne, at etter noen måneder, prøver jeg ivrig å få tak i det samme plagget. Jeg må bare bli litt vant til det først...


Men til jul fikk jeg noen lekre støvletter! Og jeg bare legge ut et bilde av dem! Fikk faktisk TO par! Det paret som var bestilt på nett kom nemlig ikke fram før jul.... Er jeg heldig eller??? 

Godt nytt fashion år peeps!