fredag 29. april 2011
onsdag 27. april 2011
Alive -kun en midlertidig status...
Alle vet vi at livet én gang skal ta slutt. Nå snakker jeg ikke om all verdens liv på jorda eller i universet. Jeg snakker om mitt liv, ditt liv og alle andres liv. Vanligvis varer et liv i 75-80 år, i hvertfall ifølge ssb.no, i den vestlige verden.
Men det har seg slik, at fra tid til annen, så hender det at man kommer i skade for å begrave folk før de har trukket sitt siste åndedrag. De ligger i kista eller likhuset, hvor de aner fred og ingen fare. Familiene som sørger, har de ikke lagt merke til, og at de straks skal seks fot under, ville de aldri gjettet på. Heldigvis har folk våknet "til live igjen" før naglene slås i. Men det gjelder ikke alle... man har nemlig funnet kloremerker på innsiden av kistelokk.
Fenomenet jeg har beskrevet, kalles å være skinndød. Asfyksi er et penere ord for den tilsynelatende fredfulle tilværelsen, men som av og til ender med en for tidlig begravelse. Jeg husker godt hvor forferdet jeg var første gang jeg hørte den groteske sannheten. Det tok ikke mange sekundene før jeg hadde bestemt meg: Jeg skulle ha gift med meg i kista, når jeg en dag skulle parkere tøflene for godt. For å være heeeelt sikker, ville jeg også kremeres. Da kan man ihvertfall ikke våkne opp av at man er ørlittegranne tørst. Det verste ville være å våkne inne i kremeringsovnen. Det ville vært krise. Men hey: Jeg hadde jo med meg gift inn! (får håpe den er hurtigvirkende...-eller hva med en pistol?) Nå er det sånn at jeg har bestemt meg for å donere bort organene mine, og uten hjerte, lunger ol, er det heldigvis (?!) umulig å våkne igjen. Phew!
Det kommer kanskje tydelig fram at dette er et av mine største mareritt. Ikke uten grunn. Det forekommer nemlig ofte (vel, ALT er relativt...!), ihvertfall ganske regelmessig, at det står om slike hendelser i avisene. En jeg kjapt jeg klarte å finne igjen på nett, er fra 2003, hvor en mann "våknet opp fra de døde" rett før lokket skulle skrus igjen. Han ba om et glass vann.
Men det finnes mange lignende historier. Og grunnen til at det overhodet er mulig at det skjer, er fordi livstegnene er så svake at de kan være vanskelige å se. Kroppstemperaturen synker, huden blir kald, det er ikke synlig åndedrett. Pulsslag er vanskelig eller umulig å kjenne. Derfor har Norge en lov som sier at det ikke er lov å begrave eller lukke kisten før det har gått 72 timer... Well, well, well... Sikkert som graven..?
Det er ikke bare jeg som er redd for å bli begravet skinndød... Jeg er i godt selskap: Både forfatteren H.C.Andersen og Alfred Nobel var redde for at dette skulle skje dem. Derfor la førstnevnte hver kveld en lapp i nattbordskuffen, hvor det stod: "Jeg er ikke død, bare skinndød!", i tilfelle noen skulle finne han livløs i senga. Mr Nobel var kreativ, i sitt testamente ba han legen som skulle erklære han død om å skjære over pulsårene, for å være helt sikker før han gikk i jorda.
På 1700-tallet dukket det naturligvis opp diverse innretninger og oppfinnelser som skulle ivareta de skinndøde. Det kunne være kister med lufterør, alarmbjelle og stige. Noen hadde også periskop, sånn at man kunne kikke ned på den døde...
Kistene som var mer kostbare enn de vanlige, inneholdt også litt mat og et enkelt toalett.
Men det var ikke før i 2004 at den velutstyrte sikkerhetskista til Angel Hayes ble lansert: Den inneholdt:
Men det har seg slik, at fra tid til annen, så hender det at man kommer i skade for å begrave folk før de har trukket sitt siste åndedrag. De ligger i kista eller likhuset, hvor de aner fred og ingen fare. Familiene som sørger, har de ikke lagt merke til, og at de straks skal seks fot under, ville de aldri gjettet på. Heldigvis har folk våknet "til live igjen" før naglene slås i. Men det gjelder ikke alle... man har nemlig funnet kloremerker på innsiden av kistelokk.Fenomenet jeg har beskrevet, kalles å være skinndød. Asfyksi er et penere ord for den tilsynelatende fredfulle tilværelsen, men som av og til ender med en for tidlig begravelse. Jeg husker godt hvor forferdet jeg var første gang jeg hørte den groteske sannheten. Det tok ikke mange sekundene før jeg hadde bestemt meg: Jeg skulle ha gift med meg i kista, når jeg en dag skulle parkere tøflene for godt. For å være heeeelt sikker, ville jeg også kremeres. Da kan man ihvertfall ikke våkne opp av at man er ørlittegranne tørst. Det verste ville være å våkne inne i kremeringsovnen. Det ville vært krise. Men hey: Jeg hadde jo med meg gift inn! (får håpe den er hurtigvirkende...-eller hva med en pistol?) Nå er det sånn at jeg har bestemt meg for å donere bort organene mine, og uten hjerte, lunger ol, er det heldigvis (?!) umulig å våkne igjen. Phew!
Det kommer kanskje tydelig fram at dette er et av mine største mareritt. Ikke uten grunn. Det forekommer nemlig ofte (vel, ALT er relativt...!), ihvertfall ganske regelmessig, at det står om slike hendelser i avisene. En jeg kjapt jeg klarte å finne igjen på nett, er fra 2003, hvor en mann "våknet opp fra de døde" rett før lokket skulle skrus igjen. Han ba om et glass vann.
Men det finnes mange lignende historier. Og grunnen til at det overhodet er mulig at det skjer, er fordi livstegnene er så svake at de kan være vanskelige å se. Kroppstemperaturen synker, huden blir kald, det er ikke synlig åndedrett. Pulsslag er vanskelig eller umulig å kjenne. Derfor har Norge en lov som sier at det ikke er lov å begrave eller lukke kisten før det har gått 72 timer... Well, well, well... Sikkert som graven..?
Det er ikke bare jeg som er redd for å bli begravet skinndød... Jeg er i godt selskap: Både forfatteren H.C.Andersen og Alfred Nobel var redde for at dette skulle skje dem. Derfor la førstnevnte hver kveld en lapp i nattbordskuffen, hvor det stod: "Jeg er ikke død, bare skinndød!", i tilfelle noen skulle finne han livløs i senga. Mr Nobel var kreativ, i sitt testamente ba han legen som skulle erklære han død om å skjære over pulsårene, for å være helt sikker før han gikk i jorda.
På 1700-tallet dukket det naturligvis opp diverse innretninger og oppfinnelser som skulle ivareta de skinndøde. Det kunne være kister med lufterør, alarmbjelle og stige. Noen hadde også periskop, sånn at man kunne kikke ned på den døde...Kistene som var mer kostbare enn de vanlige, inneholdt også litt mat og et enkelt toalett.
Men det var ikke før i 2004 at den velutstyrte sikkerhetskista til Angel Hayes ble lansert: Den inneholdt:
- alarmsystem med høy lyd og rekkevidde på 500m
- ventilasjon
- mat og vann
- ...og en velutsyrt minibar med rikelige mengder av hans favorittdrikk ouzo
What? sier du kanskje?! Hvem i allverden liker Ouzo?
tirsdag 26. april 2011
Korall....
aka lakserosa (som forøvrig er et utrolig stygt navn på en farge!) er min poppis om våren. Og for at ikke folk skal tro noe annet: Dette er ikke en moteblogg, selv om jeg legger ut noe som er "trend"... -i hvertfall for meg, akkurat nuh! (Vet jeg har advart om dette før...)
- bodybutter
- bikini
- skjerf
- CD neglelakk
- ...og strikketøy! (ska det værra, så ska det værra!!)
mandag 25. april 2011
Vill og yr -det er vår!
Det at jeg er veldig forelska om dagen, er ingen hemmelighet. And who can blame me? Når jeg har den kjekkeste håndballspilleren som kjærste? Den sterkeste håndverkeren til å passe på meg, det beste smilet å le med, og de varmeste hendene til å holde rundt meg. Han er den mest omtenksomme mannen til å passe på at jeg har det bra, og den beste å dele en flaske vin med...
Og i går fikk jeg verdens søteste påskeegg! Med ulike gavekort på hvert hjerte ♡
Det er vår og jeg er forelska!
Og i går fikk jeg verdens søteste påskeegg! Med ulike gavekort på hvert hjerte ♡
Det er vår og jeg er forelska!
torsdag 21. april 2011
Not yet a bride...
Jeg var innom en brudesalong, og raska med meg en kjole forrige torsdag. På et kvarter hadde jeg prøvd tre forskjellige kjoler og valgt meg ut èn. Mye av grunnen til den over snittet raske avgjørelsen, var 1: servicen jeg fikk i butikken. Det var lett å bestemme seg for at den ordentlige brudekjolen ikke skulle handles der... 2: jeg skulle ikke gifte meg på ekte... Bruker kanskje mer enn et kvarter på å finne drønnekjolen... Men KJOLEN var fin. Den var enkel, hvit og skulle snart på tur med danskebåten. Jeg liker nemlig å slå to fluer i en smekk. Derfor var det ikke feil å kombinere besøket hos Elise med urban brudephoto-shoot i Aalborgs gater.
Jeg fikk dekket eksponeringsbehovet mitt for en stund framover, og selvtilliten fikk seg en real boost etter alle tilbakemeldingene i den flotte kjolen. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ble rimelig overrasket over responsen... Det burde lyst: "She's taken!" av den hvite kjolen... Men nei, jeg opplevde å bli sjekka opp av danske sjarmører. Dette gjorde imidlertid photo shooten enklere for oss. Det var nemlig flere som ønsket å hjelpe de norske ungmø'ene i nød.
Tre svært fornøyde jenter, som ikke har vært i Aalborg for siste gang. Ei heller har de tatt sine siste brudebilder...
mandag 4. april 2011
Ny uke! Det betyr at nok en helg er over...
Etter turen i Søstrene Grenes butikk, har jeg fått laget meg noen koselige, enkle lykter som jeg har hengt opp i glassverandaen.
Der henger de fint! :) Foran den flotte sjøutsikten fra min casa...
På fredag lagde jeg vårruller med Hermanita, det var stas!
Lørdagen var det utdrikningslag for Marthine. Det var fun og veldig hyggelig! Credz til Linda-Helén og Hilde for en flott dag!
Søndag var håndballsøndag og kosesøndag! I <3 it!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
