Opptur

Dagen i dag har vært en opptur for oss! Sara har mye finere farge. Pulsen har vært bedre og hosten nesten uteblitt. Sara har ikke vært så misfornøyd. Hun har smilt og ledd endel i dag. Ikke like mye som hun pleier, men mye mer enn de forrige dagene. Vi tør igjen å være optimistiske, og tror at Sara vil komme seg igjennom dette. Hun er så flink, og fin:)

Det er fortsatt væske rundt hjertet, men ikke så bekymringsfullt. Legene her seponerte den hjertesviktmedisinen vi ble satt på i Tbg. De mente at den ikke virket. Kaptoporil og Diural eller noe. Hun får fortsatt Zontac, som er syrenøytraliserende. Sånn at det ikke skal gjøre så vont når hun gulper. De for høye leververdiene har sunket siden i går, fra over 200 til 160. Normalt skal de ligge på 40... Men det var visst heller ikke kritisk.

En annen oppløftende nyhet var at legen akkurat hadde vært borti en gutt med samme syndrom som Sara nylig. Han var 10 år og oppdaget ikke sykdommen før nå. Da ble han alvorlig syk, med organsvikt. Vi fortalte legen at hun gjerne måtte formidle våre navn til dem, hvis de ønsket kontakt med oss. Tenk at han har levd 10 år uten å merke sykdommen! Det gir oss håp.

Vi har hatt besøk av Erik og Nina, og senere av Hanne Mari. Da smilte Sara veldig og var superfornøyd! Godt å se:) Litt pludring nå, så er Sara seg selv igjen. Utpå kvelden kom farmor og grandtante Wivian innom:)

En liten spenningstopp skulle vi likevel få. Hun fikk ikke opp en rap/gulp og ble blå i ansiktet. Hun fikk rett og slett ikke puste og vi tilkalte hjelp. Plutselig var rommet fullt av sykepleiere, og en gulp kom opp. Nok spenning i hverdagen! Dette var visstnok ikke veldig uvanlig ifølge legen som undersøkte henne.

I morgen venter ny ultralyd og forhåpentligvis et møte med en ernæringsfysiolog. Så ser det ut som det blir Tønsberg igjen. Heldigvis.