Men det har seg slik, at fra tid til annen, så hender det at man kommer i skade for å begrave folk før de har trukket sitt siste åndedrag. De ligger i kista eller likhuset, hvor de aner fred og ingen fare. Familiene som sørger, har de ikke lagt merke til, og at de straks skal seks fot under, ville de aldri gjettet på. Heldigvis har folk våknet "til live igjen" før naglene slås i. Men det gjelder ikke alle... man har nemlig funnet kloremerker på innsiden av kistelokk.Fenomenet jeg har beskrevet, kalles å være skinndød. Asfyksi er et penere ord for den tilsynelatende fredfulle tilværelsen, men som av og til ender med en for tidlig begravelse. Jeg husker godt hvor forferdet jeg var første gang jeg hørte den groteske sannheten. Det tok ikke mange sekundene før jeg hadde bestemt meg: Jeg skulle ha gift med meg i kista, når jeg en dag skulle parkere tøflene for godt. For å være heeeelt sikker, ville jeg også kremeres. Da kan man ihvertfall ikke våkne opp av at man er ørlittegranne tørst. Det verste ville være å våkne inne i kremeringsovnen. Det ville vært krise. Men hey: Jeg hadde jo med meg gift inn! (får håpe den er hurtigvirkende...-eller hva med en pistol?) Nå er det sånn at jeg har bestemt meg for å donere bort organene mine, og uten hjerte, lunger ol, er det heldigvis (?!) umulig å våkne igjen. Phew!
Det kommer kanskje tydelig fram at dette er et av mine største mareritt. Ikke uten grunn. Det forekommer nemlig ofte (vel, ALT er relativt...!), ihvertfall ganske regelmessig, at det står om slike hendelser i avisene. En jeg kjapt jeg klarte å finne igjen på nett, er fra 2003, hvor en mann "våknet opp fra de døde" rett før lokket skulle skrus igjen. Han ba om et glass vann.
Men det finnes mange lignende historier. Og grunnen til at det overhodet er mulig at det skjer, er fordi livstegnene er så svake at de kan være vanskelige å se. Kroppstemperaturen synker, huden blir kald, det er ikke synlig åndedrett. Pulsslag er vanskelig eller umulig å kjenne. Derfor har Norge en lov som sier at det ikke er lov å begrave eller lukke kisten før det har gått 72 timer... Well, well, well... Sikkert som graven..?
Det er ikke bare jeg som er redd for å bli begravet skinndød... Jeg er i godt selskap: Både forfatteren H.C.Andersen og Alfred Nobel var redde for at dette skulle skje dem. Derfor la førstnevnte hver kveld en lapp i nattbordskuffen, hvor det stod: "Jeg er ikke død, bare skinndød!", i tilfelle noen skulle finne han livløs i senga. Mr Nobel var kreativ, i sitt testamente ba han legen som skulle erklære han død om å skjære over pulsårene, for å være helt sikker før han gikk i jorda.
På 1700-tallet dukket det naturligvis opp diverse innretninger og oppfinnelser som skulle ivareta de skinndøde. Det kunne være kister med lufterør, alarmbjelle og stige. Noen hadde også periskop, sånn at man kunne kikke ned på den døde...Kistene som var mer kostbare enn de vanlige, inneholdt også litt mat og et enkelt toalett.
Men det var ikke før i 2004 at den velutstyrte sikkerhetskista til Angel Hayes ble lansert: Den inneholdt:
- alarmsystem med høy lyd og rekkevidde på 500m
- ventilasjon
- mat og vann
- ...og en velutsyrt minibar med rikelige mengder av hans favorittdrikk ouzo
What? sier du kanskje?! Hvem i allverden liker Ouzo?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar