Bad to da bone... (i EKTE selbu-stiiil!)

Det er ingen hemlighet at jeg liker å strikke. Interessen startet vel egentlig da farmor begynte å bli surrete. Hun har diagnosen Alzheimer, og jeg skjønte raskt at hvis strikkingen i familien ikke skulle dø ut, var det jeg som måtte lære av "The Knitting Machine".

Vi var i mange år bortskjemte, mine søstre og jeg. Vi fikk ullsokker hver bursdag og flotte selbuvotter hver jul. Gavene fra farmor var ikke veldig spennende eller overraskende, men vi satte veldig pris på dem! Derfor lærte jeg å strikke av guruen innen strikking. Dette gjorde jeg heldigvis før hun begynte å glemme. -før hun slutta å røyke, nettopp fordi hun glemte at hun gjorde det...

I den senere tid har jeg strikka flere par selbuvotter. Alle i det tradisjonelle selbumønsteret, men i forskjellige farger... Sånn at jeg har matchende til vinterjakkene mine :) Det er nemlig viktig å matche. Det tør jeg å påstå, selv om dette IKKE er en fashionblogg...

Da jeg fikk spørsmål om jeg også lagde votter i utradisjonelle mønstre, svarte jeg "ja", uten å tenke meg om... jeg visste nemlig ikke at jeg måtte lage mønsteret selv. Hjelp! Dette hadde jeg jo ikke lært av farmor! Men det viste seg å gå bra. Med litt rutepapir og en penn, var det gjort på no time.

Meeen, med frykt for at noen "Bad ass mo fo´s" ville stjele de barske vottene, var det på sin plass å navne dem også.

Ser jo i ettertid at mønsteret inni hånda ikke er så fryktelig tøft.